Kjell Hallbing intervjuer Louis Masterson

Fra 1966 og fram til januar 1971 – gjennom nærmere førti bøker – hadde forlaget og Kjell Hallbing holdt skjult at det gjemte seg en nordmann bak det amerikansk-klingende Louis Masterson. Men ettersom suksessen vokste, begynte man å se muligheten for at det ville hjelpe på salget å avsløre forfatterens nasjonalitet. Det ble da også gjort – og nyheten ble “sprengt” i en ekstrautgave av magasinet Western i januar 1971. Her intervjuer Kjell Hallbing seg selv – som Louis Masterson. Nedenfor kan du lese intervjuet, som også er trykt som bonusmateriale i Morgan Kane bok 2, Comanche!

—————————-

Morgan Kane-bøkene har passert 750 000 i opplag, en solid norsk rekord for en serie som denne. Dessuten er bøkene solgt til Sverige og England for oversettelse. Dette er en atskillig mer bemerkelsesverdig hendelse. Antagelig er det første gang i historien at en western-bok går fra Norge og til den engelsktalende verden.

– Vanskelig å holde seg på jorden, Louis Masterson?

– For så vidt. Mulighetene er mange.

– På hvilken måte?

– Jeg legger ikke skjul på at jeg skriver for penger. I annen rekke kommer gleden ved å skrive noe folk liker.

– Andre muligheter?

– Det engelske marked omfatter halve verden. Det skulle være nok.

­– Hvem er Morgan Kane?

– En mann. Rett og slett en mann. På godt og ondt. Fordi han bærer marshal-stjernen i et samfunn preget av vold og sosialt opprør, må nødvendigvis det ”onde” i ham få en viss overvekt, fordi han må fungere samvittighetsløst, som en mekanisme.

– Har Morgan Kane levd?

– Ja og nei. Han har levd i den forstand at han i steinalderen var en dyktig jeger, på keiser Neros tid var han gladiator, i middelalderen leiesoldat og i våre dager er han kanskje hemmelig agent eller regjeringsmorder. Morgan Kane er tidløs.

­– Noen påstår at Morgan Kane og Louis Masterson er identiske?

– Det var drøyt. Vi ligner hverandre kanskje fysisk. Men derfra til identitet er et langt sprang. Selvfølgelig er det ikke til å unngå at mine egne tanker og forestillinger smitter over på ham. Det er ganske naturlig når man går og grubler over en mann.

– En mann?

– Ja. For meg er Morgan kane spill levende. Han må være det, ellers hadde han ligget i sin grav for lengst – eller i forlagets papirkurv.

– Hvorfor begynte du å skrive?

– Et dumt spørsmål. Man har ingen grunn i en forstand. Men bare gjør det. For mitt vedkommende var det en tilfeldighet, et behov for å lære å skrive på maskin – og god tid. Setningene kom av seg selv. Etter noen uker var bunken blitt til et manuskript.

– Men hvorfor western?

– Jeg vokste opp med det. Jeg var 11 år da krigen sluttet, og cowboyer var våre helter. Ikke noe romfartsvås den gangen. Vi fløy i skauen fra morgen til kveld med selvlagde ”våpen”, og fikk i hvert fall sterke bein. Vi leste Zane Grey under dyna om kvelden og bløffet oss inn på kino. Vi måtte skape våre leker og leketøy, og det ga rom for fantasi. Jeg har den fremdeles, tenker i levende bilder, scener,. Jeg skriver slik jeg ser det, for eksempel på et kinolerret eller slik jeg selv gjerne vil se det. Jeg skulle gjerne en gang sette i scene en western.

­­– Mange  har vanskelig for å fordøye at en nordmann skriver western?

– Ganske naturlig. Hvordan ville vi se på en greker som begynte å skrive om vikinger? Man er nødt til å kjenne miljøet. Det har jeg fra filmer og et utall bøker. Kart av alle typer er en forutsetning, samt et godt kjennskap til våpen. Grunnlaget er en forutsetning. Resten er og blir fantasi, og kanskje evnen til å fortelle.

– Du har skrevet under pseudonym i ti år?

– Ja, på grunn av det jeg nevnte. Jeg hadde nok trøbbel med å få forlagene til å forstå at jeg ikke hadde ”rappet” en bok og rett og slett oversatt den.

– Det har du altså aldri gjort?

– Nei. Det er en ytterst risikabel sak, ikke bare på grunn av plagiat i seg selv, men fordi man derved ribber seg selv og ødelegger alt. Jeg er livende redd selv for å ”stjele” en idé fra en annen og omskrive den. Jeg holder meg som regel til historiske fakta og en del legender og sagn.

– Hva inspirerer deg?

– De underligste ting. Navn, en melodi, noe jeg ser, noe jeg tenker. Svært ofte drømmer. Jeg husker drømmene mine.

– Morgan Kane har én hobby: jakt. Det er vel unødvendig å spørre om det samme gjelder deg?

­– Jakt er min eneste hobby.

– Hva slags jakt?

– Fugl. Rype, skogsfugl.

– Litt tamt, kanskje?

– Ikke for meg. Elg er et for stort dyr. Ska-skyting er ille. Men jeg kunne tenke meg rein. Dessuten er rypejakt tøft nok i den forstand at man må slite for hver fugl. I Sør-Norge er det lite ryper vanligvis. Men får ingen gratis utenfor hyttedøra. Det blir mange mil pr. dag. Og mange dager uten en fjær.

– Avreagerer du aggresjon ved å drepe?

– Jeg har hørt den påstanden, takk! Det er vås. Går man ikke selv på rypejakt, eller på noen jakt i det hele tatt, kan man ikke forstå det. Noen sier det er naturfølelse. Jakthatere svarer at det kan man få uten hagle eller rifle. Jeg tror at det ikke bare har noe med naturfølelse å gjøre, men det å seire over naturen, finne viltet, nedlegge det og bringe det hjem. Det er nedarvet i svært mange mannfolk. Jeg har sett nybegynnere på femti bli fullstendig ville etter den første turen. Selv lengter jeg etter høsten året rundt. Jeg ville heller ha en ukes rypejakt enn en måned på Kanariøyene. Fy pokker! Det er godt å slite litt. Komme tilbake om kvelden og knapt orke å snøre opp støvlene.

– Du har etablert deg som  freelance-forfatter. Har du fritidsproblemer?

– Ja, dessverre.  Det er en skam å si det. Men jeg må lese en god del, forsøke å klekke ut nye episoder, nye scener. Jeg jobber for så vidt når jeg sitter og glor ut av vinduet. Aller helst ville jeg reise verden rundt, gjerne som tramp – eller til sjøs. Men det skal skrives, hver uke, hver måned for å holde tritt med utgivelsene. Jeg har lenket meg selv til skrivemaskinen.

– Du har andre figurer enn Morgan Kane?

– Ja. Jesse Rawlins først og fremst. Han er novelle-typen. Kanes motsetning. Halt. Forsiktig. Human. Forståelsesfull. Han opplever ting fordi samfunnet og menneskene ikke er modne for ham. Clay Allison er spilleren, også en del av livet i vesten. Owen Metzgar er av fin gammel årgang – nybyggertiden med alle indianerkampene rundt Ohio, med skalpkniv og øks og Hawken-munnladere. Det er en romantisk periode, med kanoer og tømmerfort og stille stier, men også blodig og vill. Jeg har forsøkt å blande ingrediensene likelig.

– Du har vært i ”dekning” i ti år. Hvorfor avsløre seg selv nå?

– Jeg har ingenting å skamme meg over. Folk liker Morgan Kane. Jeg vet at mange vil reagere med et ”fordømte bløffmaker!” når de får høre at Morgan Kane er ”Made in Norway”. Men når Morgan Kane er god nok for England, bør han kunne aksepteres her på berget. Kanskje noen vil synes det er artig at vi går inn i EEC med en hjemmekjernet western!

– Fremtidsplaner?

– Nei. Jeg vet bare at jeg vil skrive Morgan Kane, Jesse Rawlins, Clay Allison etc. så lenge folk vi lese. Senere får jeg prøve å finne en ny vri, fortsette i en annen retning – eller få meg fast jobb. Jeg feirer toårs jubileum i disse dager som freelance, og skulle gjerne fortsette. Man kan tjene godt på å skrive, men da må man også skrive! Fort og mye! Men hjemmemarkedet er for lite til å bli ”rik”.

– England?

– Kanskje. Men det er ikke sikkert at Kane slår til. Slikt vet an aldri. Hvis han gjør det, skulle det være moro å besøke de stedene jeg skriver om.

– Et ønske for fremtiden?

– Å se Morgan Kane på film, satt i scene av italieneren Sergio Leone og med Clint Eastwood som Morgan Kane! Eastwood er så lik Kane at det er uhyggelig. Han kunne bli Morgan Kane.

– La oss snakke litt om underholdning i sin alminnelighet. Det er et faktum at vold og sex dominerer i kioskene og på kinoplakatene. Benytter du deg av dette tidsfenomenet?

– Kanskje. Verden var preget av vold da jeg fikk opp øynene. Det er en del av vår hverdag enten vi liker det eller ikke. Vitsen ved å skrive er at man får solgt det. De færreste har råd til å lagre ting de har skrevet for fornøyelsens skyld. Morgan Kane for eksempel er på mange måter en rå mann, en hard mann, men neppe hardere enn en politimann i Chicagos ghetto eller i Alabama. De so skal kjempe for ”loven” med våpen, må være harde så lenge de er nødt til å bruke våpen, og til å drepe. At sex er med i bildet, bare forsterker realismen. Vår tids western er realistisk, ti manges forbitrelse, fordi den ikke er ”koselig”, ”gammeldags” og ”familievennlig” som Gunsmoke i TV.

– Men gjør man westernlitteraturen noen tjeneste ved å forråe den?

– Det er ikke spørsmål om det. Det hele begynte med Ned Buntline som skrev tusenvis av fortellinger om Buffalo Bill og Wild Bill Hickok og hele gjengen, og en majestetisk løgn som endte med show der dusinvis av ”indianere”  ble meiet ned av de ”tapre” speiderne. Zane Grey skrev skikkelig og renslig, og svært romantisk. For meg står Zane Grey som den store western-forfatter. Etter ham kom for eksempel Max Brand. De bredte kjennskapet til vesten verden over og la grunnlaget for forfattere som Alan LeMay – som var en tysker – og de aller beste: Louis l’Amour, Jack Schaefer og Lewis B. Patten. Det er et langt sprang fra Ned Buntline til dagens westernforfattere, like langt fra Agatha Christie til Ian Fleming. Kriger og faenskap har skjerpet folks krav til realisme, til saftigere underholdning, og det er her et spørsmål om å bli trykket og solgt snarere enn å ”reformere” underholdningsverdenen, for det er umulig.  Det kan godt hende at når film og bøker når toppen av råhet og realisme, må det gå nedover, det vil si tilbake til det romantiske, til den typiske miljøfortellende western i stedet for som nå å legge vekt på det menneskelige, eller umenneskelige. Det skal ikke være meg i mot.

– Morgan Kanes forhold til kvinner er ganske merkverdig. Hvorfor? Eller er det for personlig?

– Det ér personlig. Kane har vanskelig for å forstå kvinner fordi Louis Masterson har det – eller omvendt. Ingen flere kommentarer!

– Du har sikkert fått dette spørsmålet før: Hvorfor ikke en skikkelig roman?

– Det har jeg fått før, ja. Selvfølgelig, jeg har ofte følt trang til å skrive noe mer, noe varig. Men hvorfor? For å styrke mitt ego? For å bli en virkelig forfatter, medlem av foreningen, omtalt – eller slaktet – av kritikken? Jeg er absolutt ikke sikker på om jeg kunne skrive en roman. For å skrive en roman må man ha noe på hjertet, noe det er om å gjøre å få meddelt. Jeg har det ikke slik. Jeg har lyst til å fortelle, ikke dissekere eller utdype. Hvis jeg en gang skulle våge meg på en såkalt skikkelig bok, måtte det bli noe à la Trygve Gulbranssen, men Herregud – det kan jo ikke gjøres bedre, så hvorfor prøve?

– Norsk miljø?

– Midt i blinken for meg! Det er så mye stoff å finne i fjelldalen, om bjørnejegere, fant og utlege at det er en skam ikke å grave opp noe av det. Vi behøver så visst ikke dra til Kenye eller Arizona for å høre om jaktopplevelser eller kamp for livet så lenge vi har fjellgårder med et dusin bjørneskaller av slag-typen på stabbursveggen. Hørt om ”Trollelgen” som bare kunne skytes med vigd sølv? Det klør i fingrene!

– De fleste skribenter påvirkes av andre. Noen spesiell yndling?

– Falkberget, først og fremst. Han er den store forteller – også. Steinbeck, Laxness. Hemingway på det beste. Mange, mange …

– Og når det gjelder ren underholdning?

– Ian Fleming. Han traff midt i blinken, midt i tidens smak når det gjaldt James Bond. Etter Fleming er agenten ødelagt, blåst opp utenfor enhver menneskelig sammenheng. Bare gjenstander, teknikk, fiksfakserier – ikke noe av mannfolket igjen. Derfor tror jeg Morgan Kane på sett og vis ”traff” – fordi man kan identifisere seg med ham, på godt og ondt.

– La oss til slutt få med en del personalia.

– Alder 35. Høyde 1,90. Vekt ca. 80.

– Favoritter – ”på godt og ondt”?

– Skotsk whisky. Jeg røker en del. Drikker like mye kaffe som salig Balzac. Kjøper Playboy uten å skjemmes. Hater midi og maxi. Har to hagler, en karabin og tre revolvere. Trener på å trekke i smug for å holde tritt med Morgan Kane, og føler meg verken selvopptatt eller latterlig av den grunn. Det er jeg nødt til å gjøre for å kunne skrive realistisk m det. Jeg tror at jeg er ”the fastest gun in Norway”, men satser ikke livet på det – dertil har jeg for mye uopplevd …

Tagger: , , , ,

Alias Kjell Hallbing. Eventyret om Morgan Kane – del tre

Kjell Hallbing ved skrivemaskinen. Foto: Espen Flygin

Av Finn Arnesen

Hvem var egentlig Kjell Hallbing, og hvordan kunne en bankkasserer i løpet av 30 år  som forfatter utvikle seg til å bli den til da mest populære og mest leste forfatteren i norsk folkelesnings historie?

Hallbing ble født i Bærum 5. november 1934 og sa selv at han “vokste opp i Nadderudskogen”. Den har så godt som bukket under i kampen mot befolkningseksplosjonen og de fantastiske tomteprisene i Bærum – men fra 1934 til 1945 var denne skogen en villmark god nok for guttunger.

Hallbing fortalte meg selv om oppveksten og ungdomsårene: De guttene som var i den mest påvirkelige alderen under krigen, tok farge av patriotisme, av forsvarsvilje og hat mot fiender som preget alle gode nordmenn. Når indianere og cowboyer eller sabotører og geriljasoldater snek seg rundt i Nadderudskogen, skulle ikke skjortene være hvite, røde eller i andre oppsiktsvekkende farger. De skulle være grønne eller brune – kamuflasjefargede. Unge Kjell basket rundt i skogen på dagtid og i kveldsmørke fra åtteårsalderen, alene eller sammen med vennegjengen. Han kunne ofte klatre opp i et tre og sitte der timevis alene og dagdrømme. Han kunne jakte sammen med kameratene på ekorn og kråker, med sprettert eller pil og bue. Byttet ble behørig flådd, partert, stukket inn på pinner, stekt over bål og fortært med stort velbehag. Kråker var folkemat under krigen, og ekornskinn kunne selges. Jaktinteressen skulle følge Hallbing hele livet. I mange år var han på rypejakt hver høst, senere ble det større vilt også – for eksempel villsvin i Ungarn.

Det var andre måter å vise sin tøffhet på også. Gjengkriger mot fienden fra Haslum resulterte i mindre – og av og til større – skader. Relativt ufarlig var likevel denne leken. Verre var det å korte ned skoleveien til Jar skole ved å gå på isen på Lysakerelven. En gang falt Kjell uti ovenfor et stryk. Kameratene fikk hogd tak i ham og dratt ham opp i siste øyeblikk, idet han holdt på å forsvinne under isen.

Hallbing mente selv at hans sterke  interesse for friluftsliv og jakt, for planter og dyr ble skapt i ham der i Nadderudskogen. Denne evnen til å se naturen og skildre den ga mye av særpreget til bøkene hans og var noe av det beste ved hans forfatterskap.

Idrett var en annen hovedinteresse i guttedagene. Kjell ble i sin tid betegnet som en “meget lovende” mellomdistanseløper. Han vant flere skolemesterskap og kretsmesterskap i høyde og lengde uten tilløp. I 15–16-årsalderen hadde han personlige rekorder på 1,51 i høyde uten tilløp og 1,80 med, 11,0 på 100 m og ca. 55 sekunder på 400 m.

Interessen for friidrett svant imidlertid med militærtjeneste som MP-sersjant og full innsats i arbeidslivet. Etter endt handelsskole havnet den vordende forfatter bak gitteret – som bankkasserer. I 17 lange år skulle han holde ut, unektelig et eiendommelig yrke for en mann med Hallbings frodige fantasi og skapertalent. Selv sa han at han overhodet ikke tenkte over hva han holdt på med. Ettersom rutinen kom, utviklet han seg til en slags regnemaskin som gjorde jobben automatisk – mens det som svirret oppe i hodet var dagdrømmer. Han mente også at om han hadde hatt en mer interessant jobb, ville det aldri blitt noe av forfatterskapet. Ønskedrømmen den gang var å komme i en kreativ stilling i et reklamebyrå.

Hallbings karriere som skribent begynte på en eiendommelig måte. Han fant ut at han trengte å lære å skrive på maskin i jobben, og begynte med å skrive navnet og adressen sin 12–14 ganger. Dette var lite morsomt, derfor fortsatte han med en setning, en begynnelse på en historie.

Sine første forfatterhonorarer hadde Hallbing mottatt i skoledagene, da han skrev stiler for klassekameratene mot 50 øre i kontant oppgjør. Da han fikk antatt sin første westernbok, var det forøvrig mot et relativt like beskjedent honorar: kr 850, minus kr 150 – i “korrekturutgifter”! Denne betalingen omfattet forøvrig alle rettigheter, og Hallbing måtte kjøpe boken tilbake fra forlaget da han ønsket å utgi den i ny, bearbeidet utgave ti år senere.

Nå fulgte en lang periode da han satt i banken og skrev et par timer etter arbeidstid hver dag. Han skrev for sin egen fornøyelses skyld, opprinnelig uten tanke på å få noe av det utgitt. Emnene var vidt forskjellige, fra western til landgang på Stillehavsøyene, tøff krim fra Chicago og hodejegere på Borneo.

Flesteparten av disse manuskriptene, 10–15 i alt, ble senere brent da Hallbing flyttet fra sitt første familiekrypinn på Majorstuen til Østerås i Bærum.

Men alt ble ikke brent. I 1961 sa direktør Harald Grieg i Gyldendal nei takk til det første manuskriptet Hallbing sendte et forlag – noe han kanskje senere angret like mye på som at han hadde sagt det samme til Trygve Gulbranssens romantrilogi “Skogene”…

Nasjonalforlaget var mer positive. De kjøpte krigsromanen Ubåt-kontakt og utga den 1961 med Kjell Hallbing som forfatternavn. Året etter utkom Galgen i Durango under psevdonymet Lee Morgan. Da hadde imidlertid E. Greens forlag sendt ut to westernromaner som var sendt dem samtidig: Portrett av en revolvermann og Jaget mann, begge under forfatterens eget navn. Sistnevnte bok var den første av Hallbings romaner som ble oversatt til dansk og svensk.

I 1962 utga E. Greens forlag ytterligere fire westernbøker av den allerede meget produktive skribenten: Kaptein Rebell, av Kjell Hallbing og under psevdonymet Leo Manning El Sordo, Ærens vei og Veien til Yuma. En sjette bok av Kjell Hallbing, flyromanen Død over Malta utkom på Ingar W. Tveitans forlag.

I 1963 kom syv westernromaner på E. Greens forlag: Bonanza Kid, Sort sombrero og Gribber flyr høyt under psevdonymet Ward Cameron, Hevner uten nåde, Largo og Cimarron av Leo Manning  og En fredløs red mot nord av Lee Morgan. Forlaget fulgte opp med fire nye westerns året etter: Mot ukjent land og Vest for Pecos av Leo Manning, Bastardene av Lee Morgan og Revolvermanns lønn av Ward Cameron.

1965 skulle bli det store vendepunktet i Kjell Hallbings forfatterskap. Han utga to krigsromaner under eget navn på Magasinet for alle: Nattravnene og Mosquito – og sendte  Romanforlaget to westernmanuskripter, som begge ble innkjøpt: Et spill for livet av Colin Hawkins og en roman forfatteren tenkte skulle bli den første i en serie med samme gjennomgangsfigur: Morgan Kane – Texas ranger. For første gang brukte han nå et psevdonym som skulle bli kjent og kjært i flere land: Louis Masterson. Senere ble denne romanen i sterkt bearbeidet utgave utgitt i Bladkompaniets Kane-serie under tittelen Mellom liv og død (1968).

I de tre årene som fulgte hadde Louis Masterson nok å gjøre med å skrive Morgan Kane-bøker i enormt tempo, og i tillegg lage noveller i magasinet Western. Men i 1969–70 skrev han under psevdonymet Leo Manning  i tillegg de 14 første romanene i Clay Allison-serien for Williams forlag. Dessuten  skrev han noveller om en afrikansk storviltjeger for Cowboy og Alle Menn.

Hallbing skrev nå i gjennomsnitt 20 manussider hver dag, og denne produsjonen var så stor at det ikke hadde latt seg gjennomføre med fast jobb. Fra 1969 var Hallbing forfatter på heltid.

Hans popularitet var nå så stor at mulighetene for å oppnå godt salg på bearbeidete utgaver av de tidligere utgitt enkeltromanene måtte være gode. Bladkompaniets eier mente forlaget hadde nok med å utgi Morgan Kane-serien og sa nei takk til “Louis Masterson-serien”. Dermed startet forfatteren Kjell Hallbings forlag sent i 1971. Serien ble en stor suksess fra starten av, og de gamle romanene ble snart supplert med samlinger av noveller om Jesse Rawlins, Metzgar og El Sordo.

I 1972 utkom for første gang en bearbeidet versjon av det manuset som Gyldendal hadde sagt nei takk til 11 år tidligere: Riflen som synger.

Hallbing hadde forlengst byttet ut den vesle Citroënen med bølgeblikktak med en Mercedes, og kjøpt en stor gammel villa på Stabekk til seg selv, kone og sønn. I nabolaget bodde også Gyldendals daværende direktør Brikt Jensen, og han passet på å ta kveldsturen med bikkja forbi Hallbings hus hver dag. Nå var Gyldendal interessert i å få Hallbing i stallen … Resultatet ble boken Solen stod stille over Little Big Horn, som utkom i innbundet utgave i 1976 – Hallbings eneste gjestevisitt i Gyldendal.

I 1977 utkom novellesamlingen Speiderne med tidligere og nyskrevne historier på Bladkompaniet, og i 1981 Kodiak med en tidlig og to nyskrevne kortromaner på Hallbings forlag.

Kjell Hallbing hadde nå trappet voldsomt ned på skrivingen, og bortsett fra noen få Kane-bøker og trilogien om hans sønn Diablito, skrev han bare noen få noveller i Villmarksliv. Han ble skilt og flyttet også til et nytt og moderne hus på Ullern sammen med sønnen Ørnulv. Etter en stund møtte han igjen en ungdomskjæreste, og levde lykkelig resten av livet med sin nye kone Lise.

I 1984 ble han intervjuet av VG i spalten “Min dag” og uttalte: – Min dag er preget av ren og skjær dovenskap. I øyeblikket betrakter jeg meg som en førtidspensjonert forfatter. Får liksom ikke til å skrive lenger. Jeg har skrevet så mye i mitt liv at jeg er tømt. Jeg lengter etter en ny og bærende ide, og det skal noe til etter et langt liv med Morgan Kane.

Men Morgan Kane var ikke død! Fra 1991 til 97 utkom fire nye bøker om Kane og Diablito – et verdig punktum på en enestående forfatterkarriere. Siste bok utkom i Bokklubben Villmarksliv (Naturforlaget 1999). Det var På jakt med Kjell Hallbing, redigert av Jostein Hansen, en samling jakthistorier fra Kane-serien og andre av Hallbings bøker.

Et slagtilfelle i 90-årene svekket Kjell Hallbing fysisk, om ikke mentalt.

Han døde bare 69 år gammel, sjette mai 2004.

Minibiografi: Sitting Bull

Sitting Bull var religiøs leder for Sioux-stammen

Sitting Bull var religiøs leder for Sioux-stammen

Sitting Bull (ca. 1830–1890) var en religiøs leder i lakota-stammens (sioux) og er mest kjent for sin rolle da lakotaene beseiret Custers 7. kavaleriregiment i slaget ved Litte Bighorn i 1876.

Sitting Bull utmerket seg i ungdommen med sin hurtighet og med sine ferdigheter på hesteryggen, så vel som med pil og bue. Han var også kjent for sin sindighet og fikk tidlig status som religiøs leder.

I 1860-årene sluttet Sitting Bull seg til dakotaenes kamp mot den hvite overmakten. Men etter flere nederlag, overtalte Sitting Bull siouxene til å trekke seg tilbake. Nederlaget gjorde ham imidlertid bare mer innbitt i sin motstand mod de hvite.

Sitting Bull ledet flere krigstokter mot hvite stillinger senere på 1860-tallet. Sammen med høvdingen Red Cloud var han med på angrep som tvang frem en fredsavtale, men selv var han blant de sioux-lederne som nektet å skrive under på avtalen. Han fortsatte å angripe de hvites fort, og mange siouxer kom til å betrakte ham som sin fremste leder.

Etter at Custer i 1874 erklærte at det var funnet gull i Black Hills, økte konfliktnivået dramatisk. Etter spredte trefninger mellom indianere og hvite, ble alle siouxer beordret inn i et reservat. Da siouxene nektet, ble den amerikanske hæren mobilisert til krig i 1876.

I motsetning til høvdinger som Red Cloud og Gall holdt Sitting Bull seg unna reservatet. Han nektet å gjøre seg avhengig av de hvite, selv om utryddelsen av bisonflokkene gjorde det stadig vanskeligere. Derfor var det ham mange indianere, ikke bare siouxer, flokket seg rundt nå da det hellige Pahá Sápa, Black Hills, var truet. Leiren hans vokste, og det var denne Custer angrep i 1876.

Sitting Bull hadde mye av æren for indianernes seier ved Little Bighorn. Men gleden var kortvarig. I løpet av 1877 ble de fleste av krigerne hans tvunget til å underkaste seg, og slev måtte han flykte over grensen til Canada. Her levde han til sult og kulde tvang ham til å overgi seg i 1881.

I 1885 sluttet Sitting Bull seg til Buffalo Bill Cody’s Wild West show, hvor han ble en populær attraksjon. På reisen så han hvor avansert de hvites teknologi var, og han innså at det var nytteløst for siouxene å kjempe videre. Men i 1890 fryktet myndighetene at han ville slutte seg til Åndedans-bevegelsen. Man ville arrestere ham for å hindre ham i å lede et nytt indianeropprør, men han motsatte seg arrestasjonen og i tumultene som oppstod ble han skutt og drept.

Tagger: , ,

Slaget ved Adobe Walls

Av Kjell Jørgen Holbye

Kjell Hallbing / Louis Masterson kunne ikke valgt et bedre sted å legge handlingen i Comanche! til enn Adobe Walls. Den kortlivede handelsstasjonen var i bruk i bare omkring seks måneder. Slaget den 27. juni 1874, som markerte slutten for Adobe Walls, markerte samtidig starten på Red River-krigene som betød slutten for prærieindianernes levemåte.

Slagmarken ved Adobe Walls

Når man begynner å grave litt i bakgrunnen for handlingen i Comanche!, blir man raskt slått av hvor tett romanhandlingen ligger på virkelige, historiske hendelser og personer – som Kjell Hallbing har diktet videre på og gitt liv. Det gjelder indianere og hvite, det gjelder kronologi og miljø. Det gjelder de historiske referansene og bakgrunnen til både steder og folk. Denne artikkelen er ment å gi et riss av denne historiske rammen, i håp om å supplere leseopplevelsen.

Adobe Walls begynte som en handelspost i Texas Panhandle, like nord for Canadian River. Som Masterson skriver: ”Adobe Walls hadde navnet sitt etter den gamle handelsstasjonen som William Bent hadde satt opp for nesten femti år siden.” Den nøyaktige historien til stedet er uklar. Navnet Adobe Walls ble brukt om flere handelsstasjoner som ble opprettet av William Bent (1809–1869) og Ceran St. Vrains (1802–1870) Bent, St. Vrain & Company med det formålet å drive handel med prærieindianerne. Antakelig siktes det til det som gikk under navnet Fort Adobe. Datoen for etableringen er ukjent, og i begynnelsen besto handelsstasjonen bare av tipier. Men etter hvert ble det bygget mer stødige konstruksjoner, og omkring 1840 (igjen er det nøyaktige tidspunktet uklart) ble det bygget et fort for å beskytte posten. Byggematerialet var det tradisjonsrike adobe, det vil si murstein laget av sand, leire og vann og forsterket med organisk materiale som gress eller lignende. Men etter bare få år ble forholdet til indianerne i området så spent at fortet ble forlatt – antakelig sprengt i luften av Bent selv omkring 1850.

Det første slaget ved Adobe Walls

Adobe Walls lå i et urolig område – her møttes jaktområdene til apacher, comancher og kiowaer, her gikk handelsrutene til de beryktede comancheros – og avstanden til Santa Fe-veien var ikke stor. I 1864 ble ruinene åsted for et av de største slagene under indianerkrigene. Under ledelse av oberst “Kit” Carson dro 335 frivillige fra New Mexico for å hevne de mange angrepene mot vognene på Santa Fe-veien. Ekspedisjonen trengte dypt inn i  Comanchería, men flere tusen krigere, både comancher og kiowaer, tvang Carson til å gjøre retrett ved Adobe Walls. Bare tungt skyts fra to kanoner reddet styrken fra utslettelse.

Men fremdeles var stedet bare en ruin. Det skulle ta ti år før Adobe Walls igjen ble befolket, og da var det av de samme mennene som Morgan Kane støtte på da han ankom.

Den store jakten

Den amerikanske bisonen (Bison bison), også kalt bøffel, levde i stort antall på det nordamerikanske slettelandet. Antallet dyr var antakelig oppe i 60–100 millioner da de første hvite kom til Amerika. Det er Amerikas største landpattedyr og blant de største oksedyrene i verden. Bisonen kan bli opptil to meter høy, tre meter lang og godt over ett tonn tung. Den har en raggete, mørkebrun vinterpels og en lysere sommerpels. Hodet og forparten er massive, og både hann- og hunndyr har korte, krumme horn. Bisonen lever av gress og blir omkring 15 år gammel i naturen.

Bisonen skal ha vært den mest tallrike arten av store pattedyr i verden før den nesten ble helt utryddet av hvite jegere på 1800-tallet. De store flokkene spilte en helt sentral rolle for indianerstammene på prærien. Før hesten ble introdusert på kontinentet, jaktet indianerne bison ved å drive dem over skrenter og ned i graver. Senere ble bisonen felt fra hesteryggen med spyd eller pil og bue. Fra bisonen fikk prærieindianerne kjøtt, skinn, sener til buer, fett, tørket avføring til brensel og mange andre produkter.

På 1800-tallet økte jakten på bison til et nivå som nesten førte til artens utryddelse – og på midten av 1880-tallet var bestanden redusert til noen få tusen. Man regner med at et sted mellom 60 og 100[KH1] millioner dyr ble drept.

Adobe Walls gjenoppstår

I Comanche! møter vi Morgan Kane nettopp i den perioden jakten var på sitt mest intense. Wikipedia oppgir at antall drepte dyr på en eneste dag kunne nå så høyt som litt fantastiske 100 000! Det høres høyt ut; men i The Rath Trail, skriver forfatteren Ida Ellen Rath at Atchinson, Topeka & Santa Fe Railroad  bare mellom 1872 og -74 fraktet nærmere 460 000 skinn fra Dodge City alene. Jegerne kunne tjene over $100 per dag – en stor sum.

Men skinnene måtte fraktes fra jaktmarkene, og ettersom bøffelbestanden ble tynnet ut rundt de store sentrene, ble avstandene – og dermed utgiftene – stadig større. Dessuten begynte den bare to år gamle byen Dodge City allerede å miste noe av sin energi. Blant dem som rettet blikket sørover, var kompanjongene (Frederick J.) Leonard og (A. Charles) Myers, som startet den første forretningen i Adobe Walls,  bøffeljegeren Emanuel Dubbs og den hardbarkede James N. ”Jim” Hanrahan, som ble salooneier, samt Billy Dixon – mannen som skulle komme til å avfyre århundrets skudd i løpet av slaget. I mars 1874 forlot de Dodge City i spissen for et vogntog på om lag 100 vogner, lastet med bygningsmaterialer, redskap, flesk og bønner, brennevin, våpen, kuler og krutt: Alt som var nødvendig for å etablere en ny utpost, et nytt oppsamlingssted for bøffelskinn og et sted der jegerne kunne fornye sin utrustning, hvile ut og sikkert ta seg en fest!

J. Wright Mooar estimerte verdien av lasten til femti tusen dollar. Etter vel en ukes reise nådde vognene det stedet som var kjent som Adobe Walls. De bestemte seg for å bli der.

En måned senere sendte fraktkongen Charles Rath et nytt vogntog. Også han ville starte forretning i Adobe Walls – den skulle drives av forretningspartneren James Langton. Da hans butikk var ferdig oppført omkring 1. juni, reiste han tilbake til Dodge City.

Da Morgan Kane kom ridende inn i Adobe Walls for første gang, i kveldingen en dag i april 1874, var Adobe Walls bare helt nylig gjenreist. Det må ha luktet nytt treverk, bygninger må ha vært under oppføring. Adobe Walls sto på høyden, og mellom 200 og 300 jegere benyttet stedet[KH2] .

Men det skulle ikke gå lang tid før Adobe Walls igjen var forlatt.

Comanchería

Adobe Walls lå litt nord for midten av det som ble kalt Comanchería – commanchenasjonens områder, som strakte seg fra Texas i sør til Arkansas River i dagens Oklahoma og Kansas i nord. På midten av 1800-tallet hadde nasjonen talt opp mot 45 000 personer, og comanchene var ikke blant de mest tallrike stammene. Likevel var de fryktede krigere og motstandere.

Comanchene tilhørte en gang shoshone-stammen i dagens Wyoming. Men da de på slutten av 1600-tallet fikk tak i hester og ble i stand til å bevege seg over større områder, førte letingen etter nye jaktmarker dem til slettene lenger sør. På prærien økte befolkningen raskt på grunn av vedvarende immigrasjon fra shoshonene i nord, og ikke minst den store mengden bison. Bisonen var comanchenes viktigste ressurs. Nesten to hundre ulike produkter laget de av bisonens horn, knokler, skinn og pels.

Comanchene utgjorde aldri en enhetlig stamme, men var delt opp i et titalls selvstendige samfunn som igjen var delt opp i mindre grupper. Comanchenes små, nomadiske samfunn hadde aldri en klar, anerkjent leder. Beslutninger ble tatt i fellesskap på råd fra et lite antall særlig respekterte menn.

Kwahadi-comanchene var blant stammens mest beryktede krigerne, og blant de indianerne som ikke anerkjente Medicine Lodge-avtalen av 1867, der kiowaer, apacher og comancher ga fra seg rettighetene til tradisjonelle territorier. Motytelsen fra myndighetenes side var opprettelsen av reservater og støtte til boliger, klær og våpen – samt jaktrett på bison.

Quanah Parker (ca. 1850–1911) hadde overtatt ledelsen av gruppen etter faren, Peter-Nakomi (?–1864?), høvdingen som 19. mai 1836 hadde røvet Cynthia Ann Parker i et angrep på Parker-familiens Fort Parker i det sentrale Texas. Cynthia var omkring tolv år, og senere fikk hun sønnen Quanah med Peter-Nakomi – som skulle gå inn i historien som comanchenes siste, legendariske høvding.

Konflikten mellom bøffeljegerne og indianerne var uunngåelig. Selv om mange indianere hadde valgt å flytte til de nyopprettede reservatene, var det fremdeles dem som nektet å endre måten de levde på. For disse representerte jegerne en absolutt dødelig fiende. Jegerne truet selve grunnlaget for indianernes levemåte. Og det var ikke bare markedskreftene som bidro til denne svært lite bærekraftige jakten. Faktisk oppmuntret myndighetene i Washington jegerne til å utrydde bisonen, som sto i veien for ekspansjon vestover. Flokkene konkurrerte med ranchernes kveg om gresset på slettene. Men først og fremst var målet å fjerne livsgrunnlaget til indianerstammene på prærien, for slik å tvinge dem til å forlate landet sitt.

Antakelig var det drapet på en venn som var den utløsende årsak til at Quanah Parker samlet et krigsforbund bestående av comancher, cheyenner og kiowaer våren 1874. Han fikk hjelp av medisinmannen Isa-Tai, hvis navn visstnok betyr noe slikt som ”rumpa-på-en-ulv”, som ganske riktig lovet krigerne at han var i stand til å gjøre dem usynlige for fiendens kuler. Zoe Tilghman, forfatter og folkeminnesamler, har beskrevet ham slik under det store rådsmøtet der Isa-Tai utførte soldansen:

”… Isa-Tai reiste seg. Hans ungdommelige ansikt var uten rynker, og kroppen var sterk og kraftig. Han hadde ikke på seg noe hodeplagg av bøffelskinn eller seremonielle masker slik de eldre medisinmennene pleide, men hadde bare på seg lendeklede og mokasiner og en bred stripe rødt stoff rundt midjen. Fra håret stakk en rød fjær, og fra hvert øre hang en kobra.”

(Sitert etter Neeley, Bill: The Last Comanche Chief, forf. overs.)

At Isa-Tai lovet mer enn han kunne holde, er det liten tvil om.

Det andre slaget ved Adobe Walls

Det er ikke helt enkelt å få noen helt klar oversikt over det andre slaget ved Adobe Walls, selv om slaget har fått en sentral plass i amerikansk historisk bevissthet – eller kanskje nettopp derfor? Sikkert er det at det er gjort omfattende forskning omkring hendelsene denne dagen – inkludert arkeologiske utgravinger som avslører hvilke våpen som var i bruk under slaget. Men lite kunne de 28(?) mennene og den ene kvinnen som så indianerhæren nærme seg om morgenen 27. Juni, vite at hendelsene denne dagen skulle bli historiske, og derfor er det kanskje så som så med nøyaktigheten av det de senere fortalte?

Den lave tordenen fylte rommet.

Mennene stivnet, noen med kaffekrusene mot leppene, andre med koppen i løse luften.

– Bøffel? sa Hanrahan lavt, nesten spørrende.

Tordenen økte langsomt i styrke.

Dixon slengte døren igjen så det dundret.

– Indianere!

Minuttet etter kom indianerhæren fra tre sider – én fra nord, på skrå over baksiden av åsen, én fra øst langs bekken og en stor gruppe fra vest – fra stedet der Bat Masterson og Morgan Kane pleide å skyte på blink.

Hanrahan skvatt frem bak baren og rev med seg Winchesteren og en pakke patroner. I forbifarten dunket han borti takstolpen.

– Takk for tipset, mumlet han.”

Hvor mange indianere var det? Tallene varierer fra omkring 200 til over 1000. Det virker sannsynlig at det første er mest korrekt.

Det som fulgte, var en intens nærkamp, der indianerne angrep og klarte å komme helt opptil bygningene. Men som Masterson skriver – de tykke torvveggene holdt, velegnet til å stoppe indianernes kuler som de var. Ingen av forsvarerne ble drept inne i bygninger. De tre dødsofrene på deres side – Schadler-brødrene og en Billy Tyler – ble alle drept utendørs. Indianerne på sin side led større tap – også her er tallene uklare, men det kan dreie seg om ca. femti døde. De trakk seg etter det første direkte angrepet tilbake og forsøkte seg på en beleiringslignende taktikk, noe som imidlertid ikke ga større uttelling.

Hvordan kunne såpass få jegere forsvare seg mot det som burde være en stor overmakt? Tradisjonelt har man ment at det var jegernes overlegne våpen – da særlig jaktriflene – som gjorde det mulig. Her var det våpenføre og ikke minst erfarne folk som håndterte de mest treffsikre og kraftige våpen som var tilgjengelig. Dessuten hadde de altså fordelen av å være beskyttet bak tykke vegger. Men Mike Venturino argumenterer for at sannheten er annerledes. Det ville være svært upraktisk å skulle manøvrere de svære geværene innendørs, mener han, og viser til at arkeologiske utgravninger har vist at det var de lette håndvåpnene som reddet innbyggerne i Adobe Walls denne skjebnesvangre dagen. Ammunisjon og andre funn viser at det var en rekke lettere håndvåpen i bruk – inkludert en Colt .45 Single Action Army – som var helt ny på denne tiden.

På slagets andre eller tredje dag (her varierer det mellom skildringene) avfyrte Billy Dixon sitt berømte skudd, og nå med et Sharps ”Big Fifty” (se Øyvind Flatnes’ artikkel). I Mastersons kunstneriske bearbeidelse synes det helt riktig å la kulen ramme Isa-Tai, men i virkeligheten er det ingenting som tyder på at det var medisinmannen som ble truffet, og skuddet skal heller ikke ha drept indianeren. Det er også stor uklarhet om hvor langt hold Dixon skjøt fra, men at det dreier seg om et svært langt hold, er sikkert.

Billy Dixon selv avfeide skuddet som et slumpetreff.

Slaget  ble slutten for Adobe Walls. For indianerne ble nederlaget skjebnesvangert. Angrepet ble en viktig motivasjon for myndighetene til å øke den militære innsatsen mot indianerne, og innledet den såkalte Red River-krigen som er den historiske bakgrunnen for den neste boken i serien om Morgan Kane: Den siste cheyenne. Det skulle ikke gå mange år før også Quanah Parker innså det håpløse i å fortsette motstanden, og også han flyttet til reservatet – der han raskt tilpasset seg nye forhold og ble et viktig bindeledd mellom indianerne og de hvite.

Men slaget må ha gjort inntrykk på jegerne, for Adobe Walls ble forlatt, med nye bygninger og til og med varer i butikkhyllene. Rath og de andre investorene tapte store summer.

Utpå høsten ble restene brent ned av indianere.

Kilder

Diverse leksika og oppslagsbøker

Lone Star Internett: http://www.lone-star.net/mall/texasinfo/quanah.htm

Mike Venturino “The Battle of Adobe Walls myth vs reality: the facts have been twisted over the years, but the real story is still astounding“. Guns Magazine. FindArticles.com. 31 Jul, 2009. http://findarticles.com/p/articles/mi_m0BQY/is_6_51/ai_n13781619/

Neeley, Bill: The Last Comanche Chief, 1995, John Wiley & Sons

Baker, T. Lindsay og Billy R. Harrison: Adobe Walls. The History and Archeology of the 1874 Trading Post. Texas A & M University Press, 1986

The Online Handbook of Texas http://www.tshaonline.org/handbook/online/articles/AA/hra10.html

Rath, Ida Ellen: The Rath Trail. Dodge City: McCormick-Armstrong Co Inc. 1961. http://www.kancoll.org/books/rath/

[KH1]Se estimat over.

[KH2]som base, etc.

Tagger: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Minibiografi: George A. Custer

George Armstrong Custer (1839 – 1876)  var kavalerioffiser i den amerikanske hæren under Borgerkrigen og Indianerkrigene. Hans ettermæle er preget av hans endelikt i det berømte slaget ved Little Bighorn.

Custer ble født på landsbygda i Ohio i 1839. På grunn av en rekke reprimander hadde han vært nær ved å bli utvist fra militærakademiet West Point, og han ble uteksaminert som den dårligste eleven i sitt kull. Men på grunn av Borgerkrigen hadde hæren bruk for alle de offiserer den kunne rekruttere.

General Custer sammen med sin kone Elizabeth - begge sentrale karakterer i Der ørnene dør

Som offiser i nordstatenes hær viste Custer snart et vågemot som ble satt pris på av enkelte av hans overordnede. Han var karrierebevisst og glad i publisitet. Han inviterte journalister til å følge med ham på manøvre – en av disse skulle senere bli drept ved Little Bighorn. Hans forfengelighet kom også til uttrykk gjennom de spesialsydde uniformene han kledde seg i.

I felten var han dristig og aggressiv og risikerte ofte livet i spissen for kavaleriet. Han mente selv at flaks var en av hans viktigste egenskaper. Likevel var han kjent som en dyktig offiser. Og han steg raskt i gradene. I 1863 ble Custer en av de yngste generalene i Unionens hær, men i likhet med de fleste forfremmelser i krigstid var rangen midlertidig. Etter krigen fikk han rangen kaptein.

Custer giftet Elizabeth Clift Bacon i 1864. Det er også blitt påstått at han giftet seg med Monaseetah, datter av cheyenne-høvdingen Little Rock, etter slaget ved Washita River i 1868 hvor Little Rock ble drept. Slaget ved Washita River, som Custer deltok i, betraktes som den første store seieren til hæren i krigen mot prærieindianerne.

Under felttoget mot cheyennene ble Custer forfremmet til oberstløytnant. I 1874 ledet han en ekspedisjon inn i Black Hills og kunne annonsere at det var blitt funnet gull i store mengder. Dette utløste et gullrush og Custer var en pådriver for å erobre siouxenes land. Dette ble også etter hvert den offisielle politikken, og i 1876 ledet Custer det 7. kavaleriet som deltok i felttoget mot de siste frie indianerne på de store slettene.

Ved Little Rock hadde Sitting Bull samlet den største leiren i prærieindianernes historie. Custers 7. kavaleriregiment red rett inn i denne leiren og led et katastrofalt nederlag. Custers ble etter sin død kritisert for sin dumdristighet, men til hans forsvar kan det nevnes at de estimatene han hadde fått av fiendens antall var langt lavere enn det virkelig var. Det er imidlertid ikke til å komme bort fra at han var svært rask til å angripe, og at han lot være å ta med seg artilleri på felttoget. Dessuten delte han opp styrkene sine på et tidspunkt da han burde ha innsett fiendens tallmessige overlegenhet.

Halve Custers regiment ble utslettet ved Little Bighorn. Custer selv ble funnet på slagmarken med et kulehull rett over hjertet og ett i tinningen. Han ble begravd på slagmarken, men gravd opp igjen året etter og fraktet tilbake til Østkysten.

Tagger: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Hundesoldater

Hundesoldater (Hotamétaneo) var navnet på en av cheyennenes seks militære forbund, som fra 1830-årene utviklet seg til å bli en selvstendig gruppering.
Hundesoldatene spilte en viktig rolle i cheyennenes motstand mot den amerikanske ekspansjonen, men handlet ofte i strid med viljen til cheyennenes øverste råd.

Til tross for at hundesoldatene sprang ut av en utstøtt fraksjon av cheyennene, ble de respektert for å være aggressive og dyktige krigere. Ambisiøse cheyenne-krigere begynte etter hvert å slutte seg til den fordi de tok ledelsen i kampen mot de hvite.

Cheyennene sluttet etter hvert å betrakte hundesoldatene som utstøtte, og begynte i stedet å respektere dem. Hundesoldatenes aggressive holdning overfor de hvite brakte dem imidlertid ofte på kant med høvdingene i cheyennenes øverste råd. Men etter hvert som konflikten med de hvite ble intensivert utover 1860-tallet, økte hundesoldatenes innflytelse på bekostning av de tradisjonelle stammehøvdingene, som oftere søkte fred med de hvite.

Hundesoldatene spilte en viktig rolle i cheyennenes kamp mot de hvites ekspansjon. De nektet å signere avtaler som begrenset cheyennenes rett til jaktmarker, og ikke minst motsatte de seg å bli flyttet til reservater. De kjempet for å beholde området omkring Smoky Hill, men måtte gi tapt mot overmakten. General Philip Sheridan tvang dem til å flytte sør for Arkansas-elven etter slaget ved Beecher`s Island i 1868.

De forsøkte så å slutte seg til lakota-høvdingen Red Clouds seirende krigere ved Powder River, men ble avskåret av styrkene til general Eugene Carr. Hundesoldatene hevnet tapene med å angripe settlerne langs Smoky Hill River, og deretter flyktet de til Colorado, hvor de ble angrepet av leiesoldater fra pawnee-stammen og hærens kavaleri. Hundesoldatene ble til sist utslettet i et angrep i nærheten av Summit Springs i 1869.

Tagger: , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Dodge City

L3Rvb2xzL3Bob3RvYWxidW1fdmlldy9jdXN0b21lci9pbWcvMzAxMS90aHVtYjMvMzAxMTkyLmpwZy9Dcm9wLz94PTImeT0xJndpZHRoPTIyMCZoZWlnaHQ9MTI3“– De kaller stedet Dodge City. Jaggu sa jeg city! Tjue brakker og jordgammer, og alle selger whiskey og elendige bønner.”

Den siste cheyenne

Dodge City i Kansas ble grunnlagt i 1872. Byen er oppkalt etter oberst Richard Irving Dodge og er en av de mest legendariske byene i det gamle Vesten.

Den første bebyggelsen i området var Fort Mann, grunnlagt i 1847 for å beskytte reisende på Santa Fe Trail. Fortet ble ødelagt i et indianerangrep allerede året etter, og i 1850 ankom hæren for å beskytte regionen. Fort Atkinson ble reist, men forlatt allerede i 1853 og området forble ubebodd til etter Borgerkrigen.

I 1865 var krigen mot indianerne blitt mer intens, og hæren vendte tilbake til området. Fort Dodge ble reist, og ble ikke forlatt igjen før 1882, da præriestammenes motstand var så godt som knust.

Dodge City vokste ut av et stoppested på Santa Fe Trail, noen kilometer vest for Fort Dodge. Byen tilbød rekreasjon for soldatene fra fortet, og siden jernbanen nærmet seg raskt fra øst, var det flere som så at stedet ville bli et knutepunkt for handel i regionen.

Jernbanen kom i 1872, og de første som slo seg ned i Dodge City handlet i bisonskinn og -ben. En mer permanent næring var imidlertid kveghandel. Kveg fra Texas ble drevet opp til Kansas, hvor jernbanen gjorde transporten mer effektiv. Dodge City fikk etter hvert en dominerende posisjon i kveghandelen.

Byen blomstret og vokste raskt frem til toppen ble nådd i 1884, og byen ble berømt, den ble selve symbolet på en Westernby. Dodge City ble besøkt av flere berømte revolvermenn enn noen annen by i Vesten. Berømtheter som Clay Allison, Earp-karene og Doc Holliday frekventerte byens salooner, spillehaller og bordeller.

I 1885 besluttet staten Kansas å utvide karantenen som gjaldt kveg fra Texas til også å inkludere Dodge City. Og da kveghandelen forsvant, flyttet cowboyene, gamblerne og revolvermennene vestover. Dodge City ble dermed en søvnig liten by som alle andre i det vestlige Kansas.

Tagger: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Indianere på krigsstien

L3Rvb2xzL3Bob3RvYWxidW1fdmlldy9jdXN0b21lci9pbWcvMzAxMS90aHVtYjMvMzAxMTk1LmpwZy9Dcm9wLz94PTImeT0xJndpZHRoPTIyMCZoZWlnaHQ9MTQ0Indianerkrigene bestod av en rekke mindre kriger som pågikk fra midten av 1600-tallet til slutten av 1900-tallet.

På den ene siden stod hæren til de føderale myndighetene i Washington, på den andre siden stod den nord-amerikanske urbefolkningen, som oftest gikk til krig hver for seg, men som også kunne danne allianser.

Den amerikanske revolusjonskrigen var utgangspunkt for mange av de blodigste konfliktene under Indianerkrigene. De fleste stammene tok parti med britene i håp om å kunne demme opp for kolonistenes ekspansjon i vest. Men stammer som irqouisene ble svekket av innbyrdes strid, og mistet store deler av landområdene sine.

Etter at kolonistene hadde beseiret britene, skapte strømmen av nybyggere fra Europa stadig nye konflikter med indianere på Østkysten fra slutten av 1700-tallet til midten av 1800-tallet. Washington ble ofte trukket inn i konfliktene, og en rekke kriger endte med nederlag for stammer som cherokeene, shawneene og seminolene.

Utover 1800-tallet flyttet konflikten seg vestover, etter hvert som kolonistene trengte seg innover i landet på jakt etter ressurser og dyrkbar jord. Apachene stod for den kanskje kraftigste motstanden i sørvest, særlig på 1850-tallet, men også comancher, cherokeer og kiowaer kjempet innbitt mot inntrengerne. Alle stammene i sør ble imidlertid påført store tap og gradvis fortrengt fra kjerneområdene sine.

Konflikten fortsatte med uforminsket styrke under Borgerkrigen. I nord ble cheyenner og araphahoer angrepet, og også siouxene trukket inn i konflikten. Ved siden av apachene, var det siouxene som stod for den sterkeste motstanden mot kolonistenes ferd vestover, men også de måtte gi tapt etter en rekke blodige slag på 1870-tallet.

Det var imidlertid ikke de militære nederlagene som knekket de store stammenes motstand. Mer avgjørende var nye sykdommer og nedslaktingen av bisonen, nomadefolkenes livsgrunnlag. Jakten på bison var årsak til mange av krigene på slettene, og det som til slutt knekket den indianske motstanden.

Mange har kalt Indianerkrigene et folkemord, og i det minste er det bred enighet om at den mange steder utartet til etnisk rensing. Kontinentet ble åpnet for videre kolonisering og den indianske befolkningen ble tvangsflyttet til reservater hvor deres tradisjonelle levesett ikke lot seg opprettholde.

Tagger: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Adobe Walls

Adobe wallsDet andre slaget ved Adobe Walls fant sted den 27. juni 1874.

På den ene siden kjempet 28 bisonjegere, deriblant Billy Dixon og Bat Masterson, på den andre omlag 700 comancher, cheyenner, kiowaer og arapahoer.

Adobe Walls var en handelspost i Texas Panhandle, like nord for Canadian River. I 1845 ble det bygget et fort for å beskytte posten, men det ble sprengt av handelsmenn etter bare tre år, etter at indianere hadde angrepet det gjentatte ganger.

I 1864 var ruinene åsted for et av de største slagene under Indianerkrigene. Oberst “Kit” Carson hadde ledet 335 frivillige fra New Mexico som ønsket å hevne de mange angrepene mot vognene på Santa Fe Trail. Ekspedisjonen trengte dypt inn i Comancheria, men flere tusen krigere, både comancher og kiowaer, tvang Carson til å gjøre retrett ved Adobe Walls. Bare tungt skyts fra to howitzere reddet den frivillige styrken fra utslettelse.

Ti år senere var det præriestammene selv som stod overfor utslettelse. Hvite jegere var i ferd med å utrydde bisonen de behøvde for å overleve. Mellom to og tre hundre jegere holdt til i området rundt Adobe Walls, og 28 av dem var til stede da indianerne gikk til angrep.

Comanchenes medisinmann, Isa-tai, hadde lovet krigerne at de var usårlige. Men etter at Billy Dixon traff en av dem på halvannen kilometers hold med sin Sharps ”Big Fifty”-rifle, gav angriperne opp kampen selv om de trolig ikke hadde mistet mer enn rundt 30 menn alt i alt. Bare fire av jegerne ble drept.

Slaget ved Adobe Walls var et tungt nederlag for prærieindianerne. Slaget tilskyndet også hæren til å iverksette en kampanje som i løpet av et år skulle knuse de gjenværende indianerne i Texas i det som kalles Red River-krigen.

Tagger: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Santa Fe Trail

L3Rvb2xzL3Bob3RvYWxidW1fdmlldy9jdXN0b21lci9pbWcvMzAxMS90aHVtYjMvMzAxMTk5LmpwZy9Dcm9wLz94PTImeT0xJndpZHRoPTIyMCZoZWlnaHQ9MTUx“Sporene var flankert av gamle vognvrak, rustne hjulringer, brukne akslinger, hist og her lå hvite knokler etter bison, hester og muldyr.”

Jornada de diablo (i Blodsporet til Santa Fe)

Santa Fe Trail var ruten mange nybyggere fulgte vestover fra Missouri til New Mexico. Den ble etablert i 1821 av godstransportøren William Becknell, og var den eneste handelsruten mellom De Forente Stater og Mexico før jernbanen til Santa Fe stod ferdig i 1880.

Santa Fe Trail ble også benyttet av den amerikanske hæren i krigen mot indianerne, og i invasjonen av New Mexico under krigen mot Mexico i 1846. Etter at USA hadde erobret statene i sørvest fra Mexico, spilte Santa Fe Trail en sentral rolle for utviklingen i disse områdene. Den åpnet regionen for nybyggere og var en viktig handelsrute for industriprodukter fra øst og jordbruksprodujter fra vest.

Den østlige enden av Santa Fe Trail var byen Franklin i Missouri. Noen mil lenger vest krysset den Missouri-elven og fortsatte til Independence, som også var utgangspunkt for mange reisende på både Oregon Trail og California Trail. Deretter møtte den Arkansas-elven, som den så fulgte oppover til Dodge City og Garden City i Kansas.

Vest for Garden City forgrenet veien seg i to hovedruter. Mountain Route fulgte Arkansas-elven inn i Colorado til La Junta. Herfra fortsatte den til Fort Union i New Mexico. Den andre, kortere ruten ble kalt Cimarron Crossing. Den gikk sørvest gjennom Cimarron-ørkenen og deretter inn i dagens Oklahoma. Denne ruten var mer risikabel fordi det var veldig lite vann å finne for de reisende. De to rutene i møttes igjen i Fort Union, og derfra fortsatte veien videre til Santa Fe.

Reisende møtte mange farer langs den 140 mil lange Santa Fe Trail. Vannmangel og sult gjorde reisen risikabel, og mange døde også i stormer og av slangebitt. Men den største faren var nok fiendtlige indianere. Santa Fe Trail gikk gjennom Comancheria, comanchenes land. Og både comancher og apacher forlangte kompensasjon for å slippe reisende gjennom landet sitt. Det var mange voldelige sammenstøt langs ruten opp igjennom årene, og man forsøkte å samle så mange reisende som mulig i en karavane for å unngå angrep. Man brukte okser som trekkdyr i stedet for muldyr fordi indianerne var mindre interessert i å stjele disse.

Tagger: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Quanah Parker

L3Rvb2xzL3Bob3RvYWxidW1fdmlldy9jdXN0b21lci9pbWcvMzAxMi90aHVtYjMvMzAxMjAwLmpwZy9Dcm9wLz94PTImeT0zJndpZHRoPTIyMCZoZWlnaHQ9Mzcz“Quanah hadde lyttet i stillhet. Ansiktet hans bar preg av neder­laget ved Adobe Walls. Sult, tørst, anger og bønn hadde tatt kjøt­tet vekk fra ansiktet hans. Man kunne se tenner og knokler gjennom huden.”

Den siste cheyenne

Quanah Parker (ca. 1850-1911) var en berømt høvding av quahadi-comanchene. Han var den førstefødte sønnen av høvdingen de hvite kalte Peta Nocona, og den hvite kvinnen Cynthia Ann Parker, som comanchene tok til fange under et raid mot Fort Parker i Texas i 1836.

Cynthia Ann Parker ble igjen tatt til fange i 1860, denne gangen av Texas Rangers som gjenforente henne med familien sin. Hun ble nektet å vende tilbake til comanchene, og sultet seg derfor i hjel i 1870. Ikke lenge etter døde også Peta Nocona, og Quanahs stilling i comanchegruppen ble så vanskelig at han forlot den.

Han dannet etter hvert sin egen, kalt Quahadi – Antilope-eterne. Og selv om han ofte ble påminnet at han bare var halvblodsindianer, vokste hans status som kriger og leder. Quahadiene ble etter hvert den største comanche-gruppen, og i motsetning til andre comancher nektet de å signere Medicine Lodge-avtalen som tvang indianerne inn på reservater.

På begynnelsen av 1870-tallet var det imidlertid klart at prærieindianerne var i ferd med å tape kampen om landet. Comanchene dannet et krigsforbund med kiowaene og cheyennene, men forbundet kom raskt på defensiven i kampen mot hæren. Under Det andre slaget om Adobe Walls ble Quanah Parker skutt to ganger

Quahadi overga seg endelig i 1875 og ble som den siste beseirede comanche-gruppen flyttet til et reservat i Oklahoma. Quanah ble høvding for alle comanchene på reservatet, og ble også respektert av de hvite. Han skal ha blitt den rikeste indianeren i landet og dro på jaktturer med president Theodore Roosevelt.

Enkelte comancher mente at han sviktet comanchenes tradisjoner, men han beholdt flettene i håret og sine fem koner. Og han gjorde bestandig sitt beste i forhandlinger på vegne av folket sitt.

Tagger: , , , , , , , , , , , , ,

Isa-tai

L3Rvb2xzL3Bob3RvYWxidW1fdmlldy9jdXN0b21lci9pbWcvMzA1MC90aHVtYjMvMzA1MDU1LmpwZy9Dcm9wLz94PTImeT0yJndpZHRoPTIyMCZoZWlnaHQ9MjgxIsa-tai (ca. 1840–ca. 1890) (navnet oversettes sjelden, kanskje fordi det betyr noe slikt som ”Coyote-anus”) var medisinmann i en av de siste comanchene-gruppene som overga seg til den amerikanske hæren. I en kort periode ble han regnet som profet og frelser blant indianerstammene på prærien som kjempet mot den hvite overmakten.

Isa-tai var noen år eldre enn Quanah Parker, quahadi-comanchenes mest kjente høvding. Man vet ikke mye om hans yngre år, annet enn at han hadde status som medisinmann. Og da comanchene så at bisonen var i ferd med å bli utryddet, gav ham dem tro på at Den store ånd fremdeles var med dem.

Isa-tai fortalte at han hadde steget opp fra jorden og inn i skyene. Der hadde han snakket med Den store ånd og mottatt overnaturlige krefter. Han påstod at han kunne helbrede de syke, gjenopplive de døde, kontrollere været og få fiendens kuler til å falle til jorden. At comanchene trodde ham, skyldtes kanskje først og fremst desperasjon. Men han hadde også forutsett kometen som dukket opp på himmelen i 1873, og dessuten en tørke samme år.

I 1874 brakte Isa-tai alle de ulike comanche-gruppene som var igjen på prærien sammen til en soldans. Han manet til krig mot de hvite inntrengerne og lovet krigerne at de ville være usårlige. Kiowaene og cheyennene allierte seg med comanchene for å angripe jegerne som var i ferd med å utrydde bisonen, og tidlig på sommeren angrep de en gruppe jegere som holdt til ved Adobe Walls i Texas Panhandle.

Det var comanche-høvdingen Quanah Parker som ledet de 700 krigerne under slaget, mens Isa-tai betraktet det fra en ås et stykke unna. Herfra kunne han se at indianerne slett ikke var usårlige, at de tvert imot ble tvunget til å gjøre retrett, til tross for at den tallmessige overlegenheten.

Etter slaget påstod Isa-tai at magien hans var blitt svekket da en av cheyennene brøt et hellig tabu – å drepe en skunk. Cheyennene svarte med å banke ham opp. Også comanchene mistet tilliten til ham, og dessuten troen på at de kunne stå imot den hvite mann. Innen et år var både comanchene og kiowaene tvunget inn i reservater. Noen cheyenne-grupper fortsatte imidlertid å kjempe sammen med siouxene (lakota).

Tagger: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Den amerikanske bisonen

P3NpemU9c21hbGwxJmlkPTMwMTIwNA“Mennene begynte å diskutere bison. De fleste var enige med “den generalen, hva faen het han nå”, som sa at den eneste måten å knekke sletteindianerne på, var å utrydde bøffelen.”

Den amerikanske bisonen (bison bison), også kalt bøffel, levde i stort antall på de nord-amerikanske slettene. Den skal ha kommet over Beringstredet og erstattet den mye større steppebisonen (Bison priscus) for ca. 10 000 år siden.

Bisonen kan bli opp til to meter høy, tre meter lang og godt over ett tonn tung. Den har en raggete mørkebrun vinterpels og en lysere sommerpels. Hodet og forparten er massive, og både hann- og hundyr har korte, krumme horn. Bisonen lever av gress og blir omkring 15 år gammel i naturen.

Bisonen skal ha vært den mest tallrike arten av store pattedyr i verden før den nesten ble helt utryddet av hvite jegere på 1800-tallet. De store flokkene spilte en helt sentral rolle for indianerstammene på prærien. Før hesten ble introdusert på kontinentet, jaktet indianerne bison ved å drive dem over skrenter og ned i graver. Senere ble bisonen felt fra hesteryggen med spyd eller pil og bue. Fra bisonen fikk prærieindianerne kjøtt, skinn, sener til buer, fett, tørket avføring til bål og mange andre produkter.

Da bisonflokkene forsvant, forsvant også livsgrunnlaget til comancher, cheyenner, kiowaer, siouxer og andre stammer på slettene. Bare noen hundretalls dyr var igjen på midten av 1880-tallet, etter noen tiårs kommersiell jakt. Da jakten var på sitt mest intensive, kunne de mange hundre jaktlagene til sammen drepe opp mot 100.000 dyr om dagen. Man regner med at et sted mellom 60 og 100 millioner dyr ble drept i jakten.

De hvite jegere var kun ute etter skinnet som ble sendt østover hvor det var stor etterspørsel etter dem, ikke minst i Europa. Resten av dyret ble liggende igjen på prærien og råtne.

Det var ikke bare markedskreftene som bidro til denne svært lite bærekraftige jakten. Faktisk oppmuntret myndigheten i Washington jegerne til å utrydde bisonen, som stod i veien for ekspansjon vestover. Flokkene konkurrerte med ranchernes kveg om gresset på slettene. Men først og fremst var målet å fjerne livsgrunnlaget til indianerstammene på prærien, for slik å tvinge dem til å forlate landet sitt.

Tagger: , , , , , , , , , , , , ,

Wild Bill Hickok

L3Rvb2xzL3Bob3RvYWxidW1fdmlldy9jdXN0b21lci9pbWcvMzAxMC90aHVtYjMvMzAxMDM2LmpwZy9Dcm9wLz94PTImeT0yJndpZHRoPTIyMCZoZWlnaHQ9Mjk2James Butler Hickok (1837-1876) er kjent som Wild Bill Hickok, en av de mest legendariske figurene i det gamle Vesten. Han var en berømt revolvermann og gambler i sin egen tid, men mange av hans mest kjente bragder skal være oppdiktede.

Wild Bill Hickok ble født i Homer i Illinois i 1837. Farens gård var et av stoppestedene på den såkalte Underground Railroad, en rute mange afro-amerikanere brukte for å rømme fra slaveriet i sør. Den unge Hickok hjalp faren med å beskytte gården mot bander som var leid inn for å hindre slavene i å rømme.

Hickok flyttet til Kansas i 1855 fordi han, feilaktig, trodde at han hadde drept en mann i et slagsmål. En stund var han konstabel i Monticello Township, før han i 1859 ble ansatt av Pony Express. Året etter ble han skadet av en bjørn og måtte slutte å ri.

Da Borgerkrigen begynte vervet Hickok seg i nordstatenes hær og ble kjent som en dyktig speider. Etter krigen tjenestegjorde han en stund som US Marshal. I en periode levde han også av gambling.

Selv om han ikke drepte over hundre menn, slik han selv uttalte til journalister, tror man at Hickok hadde mange liv på samvittigheten – kanskje så mange som 20. I 1865 skjøt han for eksempel Davis Tutt, jr. i Missouri. De to møttes til en duell av typen som er kjent fra film, hvor det er om å gjøre å trekke raskest. Dette er den første slike duellen man kan si med sikkerhet at virkelig fant sted.

I 1867 prøvde Hickok seg som skuespiller, men han floppet og vendte raskt tilbake til Kansas. I 1869 ble han valgt til marshal i Ellis County hvor han i løpet av kort tid drepte tre menn i revolverkamper. I 1871 ble han marshal i Abilene, før han sluttet seg til et av westernshowene til sin gamle venn Buffalo Bill Cody.

På 1870-tallet fikk Hickok problemer med øynene. Det gikk rykter om at dette skyldtes syfilis, men det var antagelig vis usant. Til tross for hans problemer med helsen og økonomien gikk sirkuseieren Agnes Thatcher Lake med på å gifte seg med ham i 1876. Hickok forlot henne imidlertid snart for å søke lykken i Black Hills, hvor det nettopp var blitt funnet gull.

Hickok slo seg ned i byen Deadwood, hvor han en dag brøt med regelen han hadde med å aldri sitte med ryggen mot døren. Han ble skutt i bakhodet av Jack McCall mens han spilte poker, vissnok med et par i ess og et par i åtte på hånden – Dead Man’s Hand.

Tagger: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Billy Dixon

L3Rvb2xzL3Bob3RvYWxidW1fdmlldy9jdXN0b21lci9pbWcvMzAxMS9iYW5uZXIxNTAvMzAxMTk3LmpwZy9Dcm9wLz94PTAmeT0wJndpZHRoPTE1MCZoZWlnaHQ9MjQx“Der sto Billy Dixon, svær, tung, skjeggete: ´De røde må vike, Morg. Vi trenger land. De kan ikke regne med å ha halve landet som tumleplass når byene våre kveles.´”

Der ørnene dør

William “Billy” Dixon (1850-1913) var bisonjeger og speider for hæren i Texas Panhandle. Han er kanskje mest kjent for å sin deltagelse i det andre slaget ved Adobe Walls, hvor han skjøt en indianer på et hold som antakelig var over en kilometer.  Billy Dixon ble født i Ohio County i West Virginia i 1850. Da han var 12 ble han foreldreløs. Han arbeidet i tømmerhoggernes leire langs Missouri River til han fikk jobb av staten som oksedriver.

Da han ble eldre, hendte det at han speidet for eventyrere som kom vestover med jernbanen fra byene langs Østkysten. Han livnærte seg også en tid som jeger og fangstmann i Kansas, før han sluttet seg til bisonjegerne i Texas Panhandle. Han ledet jaktlaget i Adobe Walls ut på slettene i Texas, hvor han visste at det var store bisonflokker.

I 1874 ble Adobe Walls angrepet av indianere. De 28 jegerne måtte forsvare seg mot 700 comancher, cheyenner og kiowaer. Dixon ble berømt for skuddet som traff en av indianerne på halvannen kilometers hold. Skuddet Dixon fyrte av fra sin Sharps ”Big Fifty”-rifle demoraliserte angriperne. Det ble siden kalt Århundrets skudd, men Dixon selv kalte det et slumpetreff.

Etter slaget gav Dixon opp bisonjakten og sluttet seg til hæren som speider. Bare tre måneder senere ble speiderpatruljen hans omringet av kiowaer og comancher ved Buffalo Wallow i Hemhill County. Patruljen holdt indianerne på avstand en hel dag, og den påfølgende natten tvang en kulde og regn indianerne til å oppgi beleiringen. Dixon ble såret, og sammen med de andre overlevende ble han dekorert med Medal of Honor. Han er en av bare åtte sivile i USAs historie som har blitt tildelt medaljen.

1883 vendte Dixon tilbake til det sivile liv og bygget et hus i nærheten av Adobe Walls. Der ble han blant annet postmester, fredsdommer og dessuten den første sheriffen i Hutchinson County. I 1894 giftet han seg med Olive King Dixon, som i tre år var den eneste kvinnen i Hutchinson County. De fikk syv barn og flyttet etter hvert til Oklahoma. Billy Dixon døde av lungebetennelse i sitt hjem Cimarron County i 1913.

Tagger: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,